KAMPEN OM KONTANTENE

KAMPEN OM KONTANTENE

Jeg bruker så og si bare kontanter, til noens glede og andres ergrelse.
I kveld var jeg på den lokale Kiwibutikken for å ta ut kontanter. Jeg er kunde i Sparebank 1, men siden de har fjernet alle minibankene her på Stjørdal, er det altså 
bl a Kiwi som skal drive «bank i butikk» for Sparebank 1
.
Siden Kiwi selvfølgelig skal ha noen kroner/gebyr for å yte denne tjenesten, pleier jeg ta ut 10 000 kroner i gangen. Så etter å ha betalt for melka og syltetøyet, ba jeg om å få utført uttaket.

Det var køer i begge kassene. Utålmodige og frosne trøndere som bare ville hjem og sette pizzaen i ovnen. Jeg tasta koden slik jeg pleier, men var absolutt ikke forberedt på hva som skjedde. Den «maskina» der sedlene kommer ut, begynte å spy ut femti- og noen hundrelapper i et forrykende tempo. Samtidig begynte bråket på innretningen der vekslepenger pleier komme ut. Har aldri sett så mange 20 kroninger noen gang og det viste seg også at det var nøyaktig 2 000 kr i 20 kroninger.

«Wow», sier jeg litt matt til han stakkaren som ennå drev og fanget og plukket opp femtilapper. «Hvordan i himmelens navn har du tenkt jeg skal få denne haugen i lommeboka?» 
Nå var det to «kassamenn» som forsøkte å samle opp sedler mens flere i køa lo høyt over opptrinnet. Begge disse kassamennene bedyret at de ikke hadde kontroll over hva som kom ut av sedler, store eller små, når de betjente denne «pengemaskinen» men at det kunne tyde på at det var lite penger igjen. 

Etter å ha vært litt tydelig på at det er tross alt bank de driver og at jeg ikke akter å spille monopol i kveld, spør jeg han ene som har lagt denne haugen foran meg sammen med varene mine om «har du telt over?». 
«Maskinen teller selv», sier han med et oppgitt blikk. 
«Nå begynner jeg å telle selv og du skal følge med», ble mitt litt knappe svar til stakkaren. Han andre hadde fått 20 kroningene ut av myntutskilleren omsider og bedyret at jeg skulle få myntene i sedler i stedet. 

Med mine litt tilårskomne stive fingre, gikk ikke tellingen imponerende fort og køa av sultne trøndere ble lengre. Da jeg omsider hadde fått telt opp, gud vet hvor mange femtilapper, og kommet til 8 000 kroner, kom den andre kassemannen, som på en eller annen måte hadde fått kvitta seg med alle 20 kroningene, til meg med de resterende 2 000 kroner i tre femhundrelapper og fem hundrelapper. 

Tanken på å prøve å få alle disse sedlene i lommeboka var håpløs så jeg skuffa sammen alt og heiv det i handleposen min. Så trøsta jeg han «20 kronersmannen» og sa det ikke var hans feil og at jeg fortsatt vil komme for å ta ut kontanter. 
«Men først skal jeg sende inn en klage til sjefen din som tar gebyr for å drive «bank i butikk» som ikke synes særlig kundevennlig og som også sannsynligvis er noe slitsomt og tidkrevende for dere som betjening. 

Dette er første gangen jeg har gått med 10 000 kroner i en plastpose med melk og syltetøy fra Kiwi. Heldigvis sto bilen min like utenfor.