MISTET BARNDOMMEN

Jeg var 12 år da jeg flyttet til min fosterfamilie av pakistansk bakgrunn, Utenfra så de ut som økonomisk og sosialt stabile folk. 
De hadde en enebolig og med 2 utleie deler.
Jeg ble informert av barnevernet om at disse menneskene skal ta godt vare på deg og alt du trenger skal være dekket fra vår side.
Jeg pleide å dra dit på besøk i helgene hvor de viste meg sin beste side.

Det viste seg senere at disse menneskene hadde nylig tatt et enebolig lån og hadde 2 andre eiendommer i utlandet som de måtte betale for, dermed så hadde de veldig lite råd til overs og trengte meg til å betale for sine regninger.

Jeg flyttet inn og fra start så merket jeg forskjellen på men norske beredskapsfamile og min pakistanske fosterfamilie.
De nektet å kjøre meg til fotball kamper, tok ikke min psykiske tilstand seriøst og hver gang jeg spurte dem om noe så de til meg at det kostet dem penger. 
Det kunne være så lite som klær eller å besøke legen.
Jeg viste at de fikk 14-21 tusen hver måned for å dekke mine utgifter og dermed så klagde jeg til barnevernet om dette fordi det var det min saksbehandler hadde informert meg om.

Dette likte ikke de og løy til barnevernet om at jeg pleide å lyve veldig mye.

Derretter gikk årene og jeg var opptatt på skolen i og med at jeg skjønte at den eneste måten jeg skulle noengang få et eget og stabilt var på var å fokusere på skolen. 
Jeg slet veldig mye og hadde hverken leksehjelp eller noe som helst for for støtte hjemme.

Fostermor ble informert om mine klager og brukte midler for mitt liv, helse og fremtid til å betale ting for sine egene familie medlemmer og begynte nesten å konkurrere med meg når hun hadde fullstendig overtaket. 

Hun nektet å akseptere mine venner og heller fikk sine barn til å snakke dritt om meg til mine venner, slik at de selv begynte å avsky meg.

De hadde et inntrykk av at dette var min familie og at jeg hadde gått imot dem, noe som var langt ifra sannheten. 

Sannheten var at disse fremmede menneskene brukte, lurte, misshandlet, og misbrukte mitt liv, helse og fremtid for sine egene fornøyelser. 

Jeg bodde der i 8 år og klagde til barnevernet flere ganger og de nektet å tro meg.

Jeg ble så lei at jeg aldri pleide å være hjemme, jeg dro ut av huset så snart jeg var ferdig på skolen. Jeg var alltid ute av huset 

Dette passet fostermor kjempefint fordi hun hadde en mindre kostnad å tenke på.

Da jeg fylte 16 var jeg fullstendig på egenhånd og ikke klar over min situasjon i det hele tatt.

Min saksbehandler informerte dem om mine klager og de kalte meg en løgner.
Alle hennes familie medlemmer var informert om at jeg hadde klaget til barnevernet og de begynte å avsky meg.

Fra 16-års alderen, kjøpte egne klær og til tider så stjal jeg fra fosterbror sitt skap. 
Som 16-åring, så denne familien at jeg slet på skolen og hadde store problemer sosialt. 
De tvang meg ut på en lager jobb, mens de brukte midler fra mitt liv til å betale privateundervisner for sine barn.

Jeg ødela ryggen min på denne jobben og igjen så klagde jeg til barnevernet om at denne familien nektet å ta med meg til legen og sier at det koster dem penger.

Det var i denne håpløsheten hvor jeg begynte å ha hukommelsestap som er et symptom på ptsd. 
Jeg var ikke obs på min egen realitet på grunn av at jeg nylig har funnet ut av at jeg sliter med adhd og mulig nvld (asperger liggende sykdom) det gikk så langt at de begynte å være voldelige mot meg. 
Jeg var så lei misshandlingen og løgnene hjemme at jeg flyttet ut som 18-19åring med en skiveprolaps i korsryggen.

Jeg var helt alene, uviten, og forlatt.

I ettertid så har jeg vært på utallige kurs gjennom nav og har likevel ikke klart å komme meg noe sted i livet.

Jeg slet med ryggen min i 4 år og hadde ingen hjelp og gikk heller ikke på smertestillende fordi jeg tenkte at jeg aldri kommer til å få nok av dem.

Fosterfamilien lo av mitt liv som om det var en komisk serie hvor de følger med på hva jeg finner på uten riktig veiledning eller hjelp og at de hadde sluppet unna med 1.5-2.5 millioner kroner som liksom skulle bli brukt til å støtte meg og mitt liv.

tilstanden min har blitt så ille at jeg er helt utmattet og sliten. Jeg er av etnisk av pakistansk opprinnelse og kanskje det er derfor jeg blir dømt for diverse og ikke får den hjelpen jeg fortjener.

Jeg blir 27 i år.

Jeg er fortsatt der jeg var når jeg flyttet inn.

Bare fordi at jeg prøvde å kjempe for mine rettigheter, ble jeg gjort om til latter, etterlatt på gaten og endte opp alene og isolert i utallige år.

Jeg søker advokathjelp, men jeg merker at advokatene søker små og enkle saker hvor de kan tjene raske penger og inngå forlik.

Jeg mistet hele min barndom, ungdom og unge voksne alder på grunn av at denne familien og barnevernet tvang meg gjennom ubeskrivelig mye mental stress.

Jeg merker at jeg ikke orker mer.

Jeg prøvde å tro og kjempe gjennom systemet, barnevernet, politiet, advokater...men føler at jeg møter på dører hele tiden.

Jeg drømmer om at jeg en dag skal ha mental fred og et sted som jeg kan kalle mitt hjem.

Jeg er lei av å leve som en nomade uten noe økonomisk sikkerhet, mentale problemer/sosiale problemer og en ødelagt kropp.