Om den nye sivilretten av Dag Hauffen

Om den nye sivilretten 

av Dag Hauffen

Hegel har pekt på at utvikling i samfunnet skjer gjennom tese, antitese og syntese. Dette forløpet av utvikling passer når en person eller en gruppe vil endre noe i verden. Tese. Andre vil det annerledes. Antitese. Partene drøfter saken og finner en løsning som forener begge partenes interesser. Syntese.  

Hvordan kan parter med motsatte interesser ved hjelp av dialogbasert drøfting finne en løsning som begge finner som rettferdig?

Også i det nye samfunnssystemet vil det bli behov felles besluttende organer. Men organene vil innrettes på en slik måte at dette fører til et mer demokratisk demokrati.  Det ene gjelder valgordningen til Stortinget. Denne vil endres slik at jeg ikke lenger stemmer på en eller annen partipolitisk gruppering. Disse representerer programfestede særinteresser. I stedet vil jeg kunne velge mellom mange personer med ulike oppfatninger. Hva innebærer en slik grad av urett fremferd at jeg ønsker det forbudt og straffbart? Dette skaper straffelov. Og hvordan finner jeg rettferdig løsning på en interessemotsetning? Dette spørsmålet gir grunnlag for å innrette en tilfredsstillende sivilrett.

Jeg ønsker å velge en person som i størst mulig grad vil representere min rettsoppfatning. De som er anerkjent som valgbare personer til Stortinget vil ha gitt seg til kjenne gjennom offentlig tilgjengelige publikasjoner. For eksempel i en månedlig avis som offentliggjør drøftinger av spørsmål om lov og rett. På grunnlag av representantenes drøftinger om disse spørsmålene vil jeg finne ut hvem jeg vil velge. Denne ordningen vil gjøre det mulig at de som velges i fellesskap, på grunnlag av felles drøftinger og flertallsvedtak, vil sørge for at lovgivningen i størst mulig grad vil representere det som er allmenne rettsoppfatninger blant samfunnets innbyggere. Dette er en beslutningsmåte som realiserer demokratiets ide om hvordan rettslige forhold mellom mennesker skal innrettes. 

I dag er vår institusjon statsmakt organisert på en slik måte at den ikke bare vedtar lover på grunnlag av hva som i størst mulig grad er allment gjeldende rettsoppfatninger. De samme valgte personene fungerer også som dommer for løsninger på konfliktspørsmål. Dette er spørsmål hvor enkeltpersoner eller grupper behøver hjelp til å finne svar på hva som er en rettferdig løsning på konflikten. Det er dette den nye sivilretten har til oppgave. Et organ som rettsordningen vår ennå ikke har dannet. Men som det blir vår oppgave å skape gjennom en ny grunnlov som i konsekvens vil føre til slike sivilrettsinstitusjoner.

 Sivilrettsaker dreier seg om handlinger som ennå ikke ha blitt begått, eller nektelse av handlinger som kanskje berettiget vis burde ha fått skjedd. Men hvor en av partene av natur eller omstendighet ikke kan verge seg mot den sterkere og derfor blir undertrykt. Derfor behøver man hjelp av rettsordningen. 

Her er ikke spørsmålet om forhold til fortid, ikke spørsmål om å erindre og tolke forpliktelser dannet i fortid. Her spørs det om fremtid. Da er det ikke juristenes domene. Her dreier det seg om hensyn til hvordan fremtid som vi former på den ene eller andre måten. Og hvordan dette vil komme til å oppleves av de som skal leve under de eventuelt endrede forholdene. Det vil mye godt komme til å bli våre barn og barnebarns opplevelser.  

Her kreves det at tenkningen i årsak virkningsforhold blir eksakt og at evnen til å bygge opp og se for seg mulige fremtidige forhold ved hjelp av en saklig fantasi er tilstrekkelig utviklet.  Men tenkningen og fantasien hos folk er mer og mindre presis. Og ofte ser man bare en side av saken. Og man beherskes av ønsketenkning. Da har man ikke sjansen til å bli enige med motparten. 

Her blir det mulig å se hva slags funksjon frihetsvokterne skal ha. De må være utdannet, skolert i klar tenkning. Ha psykologisk innsikt i tankelivets irr veier.  En slik utdannet person må derfor fungere som lærere i tenkning og empati for den som søker å få hjelp til å finne sin rett gjennom rettinstitusjonen. Denne hjelpen kan en rettsøkende akseptere fordi den gis av en person man selv har valgt. Man velger ut fra et visst kjennskap og tillit en egnet frihetsvokter og at man som det menneske og individualitet man opplever seg selv for å være kan bli forstått av den man velger. Det behøver ikke å bety at frihetsvokteren sier ja til alt du synes. 

 Begge parter må velge en slik frihetsvokter. Før rettssaken begynner må frihetsvokteren ta sin rettsøkende person i skole. Sette seg inn i den tenkningen som ligger bak kravet om rett. Vurdere om denne tenkningen er holdbar og hjelpe til korrektur der den ikke holder mål. Kanskje allerede få sin part til å begynne å sette seg inn i den andre partens situasjon og synspunkter og derved øve sine empatiske evner.  

Når rettsaken begynner, er det ikke lenger noe kjære mor. Hver part må finne seg i å gjenta med egne ord meningen med det den andre har sagt. De saklige grunnene for hver parts verdioppfatninger kan da klares opp og verifiseres i holdbarhet. Den felles virkelighetsforståelsen er en forutsetning for mulighet til felles forståelse av hvilke verder som er på spill.  

I denne prosessen er det også nødvendig at partene lære å akte hverandre som likeverdige mennesker. At begge parter har likeverdig rett til å la sine verdifølelser, sine verdoppfatninger være argument for å kreve en beslutning i pakt med egne ønsker.  

Det kan være at de stridende partene må gjøre ulike fysiske øvelser i samspill med å kaste ting og motta fra hverandre. Eller kreve at de blir med på en krevende tur i naturen de alle er avhengige av hva den andre e gjør for at helse og velbefinnende kan opprettholdes på turen. Eller gjøre meditasjonsøvelser, eller øvelser i rollebytte. Dette kan bidra til at man endrer så vel forståelsen av seg selv som forståelsen av sin motpart. Man lærer at mennesker, inkludert en selv, er noe annerledes enn det man fra først av har trodd.  

Ingen vil være den samme som før etter å ha gjennomgått en slik tyngre rettsak. Interessemotsetninger gir den aller største muligheten til å øke bevisheten om seg selv og andre. Også de utdanningsinstitusjonene man danner vil kunne bli en vesentlig faktor i kulturlivet. Det ligger i sakens natur. 

Så kan du spørre, enn om en av partene ikke har lyst å være med på det opplegget som retten anser som nødvendig. At det er unyttig tull. Da blir saken enkel. Da taper denne parten saken for sin gruppe.  Men den interessegruppen som velger en person til å være målbærer for gruppen i rettsforhandlingene må se at de finner en person som tåler den påkjenningen som oppgaven fører med seg.